Hopp til innhald

Salfit

Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket
Salfit
سلفيت, Salfeet, Selfit
kommune
Namneopphav: Druekorg
Land  Dei palestinske territoria
Guvernement Salfit guvernement
Koordinatar 32°04′55″N 35°10′56″E / 32.08194°N 35.18222°E / 32.08194; 35.18222
Areal 4,0 km²
Folketal 8 796 (2007)
Folketettleik 2 199 / km²
Borgarmeister Shaher Eshtieh
Kart
Salfit
32°04′55″N 35°10′56″E / 32.081944444444°N 35.182222222222°E / 32.081944444444; 35.182222222222
Kart som viser Salfit.
Kart som viser Salfit.
Kart som viser Salfit.
Wikimedia Commons: Salfit
Nettstad: www.salfeet.org

Salfit (arabisk سلفيت), òg skrive Salfeet, er ein palestinsk by sentralt på Vestbreidda. Salfit ligg 570 meter over havet, like ved den israelske busetjinga Ariel. I følgje Palestinsk statistisk sentralbyrå (PCBS) hadde Salfit eit folketal på 8 796 i 2007.[1] Han har vore styrt av Den palestinske sjølvstyresmakta sidan 1995 og har vore det administrative setet i Salfit guvernement sidan då.[2]

Salfit i 2010

I følgje Salfit handelskammer, kjem ordet Salfit frå eit kanaanittisk ord som tyder «druekorg» (Sal tyder «korg» og fit tyder «druer».)[3]

På 1100- og 1200-talet var Salfit busett av muslimar.[4]

Osmansk tid

[endre | endre wikiteksten]

Den moderne Salfit vart grunnlagd i osmansk tid.[5] I 1596 stod landsbyen oppført i osmanske skattelister under namnet Salfit al-Basal som ein del av i Jabal Qubal nahiya i Nablus liwa. Han eit folketal på 118 hushaldningar og to ungkarar, alle muslimar. Innbyggjarane betalte skatt for kveite, bygg, sommaravlingar, oliven, geiter og/eller bikubar.[6]

I denne tida var han eit senter for lokale landsbyar,[7] og var ein av mange store handelslandsbyar i området som var ein mellomstasjon mellom det administrative senteret i Nablus og mindre landsbyar.[8] I 1882 skildra Palestine Exploration Fund i Survey of Western Palestine Salfit som «ein stor landsby, i høgt lende, med olivenlundar kring seg, og ein dam i aust. Han er visstnok ein eldgammal stad med graver hogde ut i fjellet.» Det vart òg nemnt to vasskjelder vest for landsbyen.[9]

I 1916, mot slutten av det osmanske styret i Palestina, var Salfit ein av dei to største landsbyane i Nablus sanjak som produserte olivenolje. På de tida var det spaningar mellom innbyggjarane i landsbyen og kjøpmenn frå Nablus.[10] Ei av årsakene tild ette var eit grashoppeåtak på avlingane i Salfit året før, som hadde øydelagd avlingane til landsbyen.[11]

Moderne tid

[endre | endre wikiteksten]

I 1948 var Salfit eit senter for Det palestinske kommunistpartiet.[12] Gjennom 1950-åra vart han ein stor skanse for kommunistrørsla og eit senter for anti-jordansk aktivitet (Vestbreidda vart annektert av Jordan etter den arabisk-israelske krigen i 1948.)[13] Salfit fekk kommunestatus i 1955.[3]

I 1989 stod kommunismen framleis sterkt i Salfit. Mellom den israelske okkupasjonen som byrja i 1967 etter seksdagarskrigen og Den første intifadaen, det palestinske opprøret som starta i 1987, arbeidde relativt mange av innbyggjarane, kring 600 av eit folketal på 4 500, i sjølve Israel og i den nærliggande israelske busetjinga Ariel. I Salfit var det fleire arbeidarar som arbeidde i israelske føretak enn i andre palestinske byar, fordi han låg nær grensa til Israel og fordi løna var mykje høgare i Israel.[14]

I byrjinga av den første intifadaen, boikotta nesten alle arbeidarane jobbane sine i Israel og året etter, då mange av palestinarane avslutta boikotten, vart kring halvparten av arbeidarane nekta å kome attende til jobbane sine. Dette førte til ein nesten «grøn revolusjon» i byen, då mange av arbeidarane måtte starte med jordbruk. Byen vart slikt sjølvforsynt med tomatar og agurkar, som ikkje var blitt dyrka her tidlegare. I tillegg vart det dyrka mange andre grønsaker.[14]

  1. ↑ 2007 PCBS Census Palestinsk statistisk sentralbyrå. s. 112.
  2. ↑ palestinsk National Information Centre Arkivert 2007-07-14 ved Archive.is (ar)
  3. 1 2 Historie and Development. Salfit Chamber of Commerce.
  4. ↑ Ellenblum, 2003, s. 263.
  5. ↑ Shahin, 2005, s. 222.
  6. ↑ Hütteroth and Abdulfattah, 1977, s. 132
  7. ↑ Lockman, s. 143.
  8. ↑ Doumani, 1995, s. 166.
  9. ↑ Conder og Kitchener, 1882, vol 2, s. 287.
  10. ↑ Doumani, 1995, s. 150.
  11. ↑ Greenberg, 2010, s. 42.
  12. ↑ Bardin, 2012, s. 184.
  13. ↑ Lochman, 1989 s. 144.
  14. 1 2 Robinson, 1997, s. 58-60.

Bakgrunnsstoff

[endre | endre wikiteksten]