Wanda Maria von der Marwitz Hjort♀

Da krigen kom til Norge i 1940, var Wanda Hjort student. Hun hadde vokst opp i trygge og borgerlige omgivelser i Vestre Aker (i dag Oslo). I 1940 tok hun examen artium og var senere ved Unitersitetet i Oslo som jusstudent.

Hennes far, høyesterettsadvokat Johan Bernhard Hjort, var barn av Norges ledende havforsker Johan Hjort og den tyske adelskvinnen Wanda von der Marwitz. Johan Bernhard hadde i 1933 vært med å stifte det norske, politiske partiet Nasjonal samling (NS). Partiets ideologi var fra 1934 orientert mot fascisme og nasjonalsosialisme. Det var et ønske om at Wanda og hennes søsken også forsøkte å engasjere seg i aktiviteter i Nasjonal samling. I 1937 brøt Johan Bernhard imidlertid med NS, etter intern maktstrid med lederen Vidkun Quisling.

I april 1940 ble Johan Bernhard, etter godkjenning fra tyske myndigheter, satt inn som formann for et utvalg som skulle ivareta norske krigsfangers interesser. Det ble flere titusen av de norske krigsfangene i løpet av felttoget, og de trengte blant annet mat og klær. Johan Bernhard ønsket en slik rolle, etter invasjonen av Norge, for å distansere seg tydelig fra hans tidligere rolle som venn av hitlertyskland.

Wanda fikk jobb på krigsfangekontoret til faren, og kom der i kontakt med mange pårørende som desperat ønsket å vite mer om "sin" fange. Hun besøkte også fanger på Møllergata 19 og Victoria Terrasse og bar informasjon inn og ut av fangestedene, og fortsatte med fengselsbesøkene etter hun var ferdig i jobben for faren.

Johan Bernhard ble sett på som et problem, særlig av NS og Quisling som han tidligere hadde motarbeidet. Johan hadde gått tilbake til sin privatpraksis, men ble arrestert oktober 1941 med bakgrunn i at de anså ham for å være NS-fiendtlig. Det var Wanda selv som åpnet døren da Gestapo var kommet for å hente faren. Hun besøkte ham mange ganger mens han satt i fangenskap. Han ble så deportert fra landet med D/S Donau.

Faren godtok senere en sivilinternering av ham selv på tysk jord, og familien måtte også pakke sakene. Wanda, nå 21 år gammel, ble i oktober 1942 deportert sammen med andre familiemedlemmer. De var passasjerer med fly ut fra Fornebu. Tvangsflyttingen ble en opprivende opplevelse. Familien ble internert på familiegodset Gross Kreutz, 20 kilometer vest for Berlin. Det var en eiendom eid og administrert av adelsslekten von der Marwitz.

Familien var nå samlet igjen i deres nye hjem: Johan og hustru Anna Cathrine Hjort, og barna Wanda (førstefødte), Johan Hjort, Peter Fredrik Hjort, Helge Hjort, Kirsti Hjort og Haldis Hjort.

Wanda var til tider i Berlin på turer, med lovlig grunn, delvis som avveksling fra den nedslående tyske landsbygdstemningen. Gjennom en prest, Conrad Vogt-Svendsen, fikk hun høre om fanger i de mange tyske tukthus, fengsel og leire. Hun fortsatte med fangebesøk. Mot slutten av 1942 dro hun for å finne Sachsenhausen. Hun opplevde at systemet der var brutalt, nådeløst og uforutsigbart. Men også pedantisk byråkratisk. Det var mulig å komme i kontakt med fangene om man hadde navn og fangenummer. Man kunne også levere pakker og mat til dem. Hennes utseende (blåøyd og blond) og personlighet hjalp til at hun fikk komme til der andre ville blitt stengt ute. Fra 1943 var Wanda nærmest daglig i Berlin på jakt etter nye fangenummer.

Fra dette godset organiserte familien så et omfattende og risikabelt hjelpearbeid for nordmenn i fangenskap i Tyskland og naziokkuperte land i Europa i krigsårene. Det ble også utformet navnelister over hvilke nordmenn som var i fangenskap i samarbeid med Det internasjonale røde kors, sjømannsprester i Hamburg og Sveriges legasjon i Berlin. I dette arbeidet var Hjort en sentral drivkraft. Hun fikk kontakt med de norske fangene i Dachau, Buchenwald, Sennheim, Sachsenhausen, Neuengamme og Ravensbrück.

Hun og hennes kommende ektemann Bjørn Heger tok dessuten del i et koordineringsarbeid med Grev Folke Bernadotte og Svenske Røde Kors på slutten av 2. verdenskrig. Dette førte at flere tusen nordmenn i fangenskap i det nazi-okkuperte Europa ble evakuert av De hvite bussene i mars og april 1945.

For sitt arbeid under krigsårene ble Hjort tildelt flere utmerkelser, blant annet St. Olavs Orden (1985) og Norges Røde Kors Hederstegn (2001).