stormakt

Etter Napoleonskrigene (1815) regnet man Storbritannia, Russland, Østerrike og Preussen (fra 1871 Det tyske keiserriket) som stormakter. Frankrike var i 1815 i realiteten knust som stormakt i og med Napoleons fall, men ble tatt inn i varmen igjen på de andre stormaktenes nåde, for å unngå et maktvakuum og sikre Europas stabilitet.

I fellesskap fikk disse stormaktene på 1800-tallet navnet Den europeiske konsert, fordi de i en periode samrådde seg om hvordan Europas politiske forhold skulle ordnes. Senere kom USA (1898) og Japan (1904) til som stormakter. Italia ble under tvil regnet som stormakt fra 1878 da landet ble invitert med i Berlinkongressen, men landet har ikke vært ansett som stormakt etter første verdenskrig.

De to verdenskrigene førte til store forskyvninger. Ved slutten av første verdenskrig opphørte Østerrike å være stormakt, da Østerrike-Ungarn ble oppløst. I mellomkrigstiden, før andre verdenskrig, var Tyskland, Storbritannia, Frankrike og Japan ledende stormakter, i tillegg til USA. Fra slutten av andre verdenskrig var Tyskland og Japan nedkjempet og ikke lenger ansett som stormakter; også Storbritannias og Frankrikes makt ble mindre. Under hele den kalde krigen (1945–1991) var det bare to ledende stormakter («supermakter») som i kraft av sine atomvåpenarsenal dominerte verdenspolitikken – USA og Sovjetunionen.

Tyskland og Japan regnes fra 1960-tallet som økonomiske stormakter, men begge har avholdt seg fra å søke gjenoppbygging av sin tidligere militære kapasitet. Under EU har medlemslandene felles militære innsatsstyrker, både bakkestyrker og marineenheter. Handlekraften er imidlertid begrenset av de enkelte medlemsstatenes nødvendige medvirkning. EU kan derfor ikke regnes som noen stormakt.

Sovjetunionen brøt sammen i 1991 og ble delt i mange deler, og med det tok den kalde krigen slutt. Dette endret maktforholdene i internasjonal politikk. I stedet for et bipolart system dominert av USA og Sovjetunionen, oppsto det som mange forskere omtaler som et unipolart system, der USA stod alene igjen som verdens eneste supermakt. Landet hadde en dominerende militær, økonomisk og politisk posisjon, og 1990-årene omtales derfor ofte som USAs «unipolare øyeblikk».

Utover 2000-tallet endret dette seg. Særlig Kina opplevde sterk økonomisk vekst og utviklet gradvis større politisk og militær innflytelse. Samtidig arbeidet Russland for å gjenoppbygge sin posisjon som stormakt etter den økonomiske og politiske svekkelsen på 1990-tallet. Også land som India, Brasil og andre framvoksende økonomier fikk økt betydning i internasjonal politikk og etablerte et felles internasjonalt samarbeidsforum BRICS (Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika).

Mot slutten av 2010-tallet og inn i 2020-årene har mange forskere argumentert for at verdensordenen i stadig mindre grad kan beskrives som unipolar. Rivaliseringen mellom USA og Kina har blitt en sentral drivkraft i internasjonal politikk, samtidig som Russland fortsatt spiller en viktig rolle militært. Flere omtaler derfor dagens situasjon som en overgang fra en unipolar verdensorden til et mer multipolart system, der makten er fordelt mellom flere stormakter. Den største rivaliseringen hevdes imidlertid å være mellom USA og Kina. I konkurransen mellom USA og Kina er militær styrke fortsatt viktig, men økonomisk og teknologisk makt spiller en stadig større rolle. USA har fortsatt et militært overtak og leder utviklingen av de mest avanserte KI-systemene, mens Kina utfordrer gjennom store investeringer i kunstig intelligens, kontroll over viktige forsyningskjeder og kritiske mineraler som vi er avhengige av innenfor moderne teknologi.