spøkelse

Spøkelser beskrives i fortellinger fra antikken. I Odysseen utfører helten Odyssevs et komplisert ritual for å mane frem døde mennesker. Han kommer i kontakt med mange forskjellige spøkelser. De døde forteller at dødsriket er et trist sted og at ingen som bor der er lykkelige.

I papyruser fra det gamle Egypt finner vi historier om spøkelser som bråker og plager de levende.

Den romerske forfatteren Plinius den yngre skrev rundt år 90 evt. ned en historie om et hjemsøkt hus. Filosofen Anthenodorus flytter inn i et hus med lav husleie og blir plaget av et spøkelse med jernlenker på hendene og beina. Filosofen blir ledet til gårdsplassen, der skjelettet etter spøkelset ligger begravd. Skjelettet har lenker på seg. Filosofen graver opp skjelettet og arrangerer en offentlig gravferd for den døde. Etter begravelsen slutter huset å være hjemsøkt. Historien er en av de eldste kjente nedskrevne spøkelseshistoriene i europeisk litteratur.

I tidlig middelalder forkynte teologer og prester at spøkelser var djevelen i forkledning. Djevelen ville lure menneskene, for å få makt over dem.

Etter svartedauen på 1300-tallet ble folk flest generelt mer opptatt av de døde. Kirken snakket mye om sjelene som hadde havnet i skjærsilden. Kunstnere laget ofte bilder med døde, gjerne personifisert som et skjelett. Katolske prester kunne fortelle historier om gjenferd som kom tilbake og ønsket at det ble sagt sjelemesse for dem, slik at de kunne komme seg ut av skjærsilden og opp i himmelen.

Etter reformasjonen blir ideen om skjærsilden forkastet i protestantiske land. Det ble mindre historier om sjeler som kommer tilbake for å be etterkommere betale sjelemesse. I de folkelige spøkelseshistoriene kommer gjerne spøkelsene tilbake for å rette opp urett eller ordne opp i arveoppgjør.

I tidlig middelalder i Norden så en for seg at spøkelser var levende lik som hadde stått opp fra graven. De levende døde var aggressive og farlige. De opptrådte gjerne i flokker.

For å stoppe disse spøkelsene måtte man grave dem opp, brekke ryggen på dem, halshugge dem eller brenne liket.

I de islandske sagaene var det vanligste ordet for spøkelse draug. Mennesker som hadde hatt et ondskapsfullt sinnelag i livet, ble kalt draug etter at de døde. Draugene var skadefro og hevngjerrige. Drauger kunne ta livet av folk som i sin tur ble drauger. Drauger opptrer i Eyrbyggja saga, Grettes saga og Laksdøla.

I tidlig middelalder ble ordet draug brukt om alle typer spøkelser. Senere ble det brukt om en bestemt type gjenferd, de som mistet livet på havet. Draugene hadde ikke blitt begravd på en kirkegård i kristen jord og fikk derfor ikke fred i døden. Draugen er ofte ondsinnet og hevngjerrig.

En utburd eller ropar var i norsk folketro et spedbarn som gikk igjen. I det gamle bondesamfunnet hendte det at barn av fattige foreldre eller barn født utenfor ekteskapet ble satt ut for å dø. Det var en vanlig forestilling at disse barna kunne gå igjen og plage mennesker, for å få en kristen dåp og begravelse i vigslet jord.

Deildegaster var gjenferdet etter en person som hadde flyttet eller kastet bort delesteiner, steiner som markerte grensene mellom eiendommer. Ifølge folketroen ville deildegaster ikke få fred i graven, de måtte vandre rundt på det stedet forbrytelsen hadde skjedd. Draumkvedet beskriver en deildegast. Han er dømt til å bære brennende jord.

I Norge mente man gjerne at spøkelser var aktive rundt juletider. Mange trodde man fikk besøk av døde slektninger på julekvelden. Da dekket man opp til en ekstra person ved festbordet, eller lot sengene stå tomme på julenatten, slik at de døde fikk hvile seg.

Åsgårdsreia var i norsk folketro en gjeng med ville skapninger som red over himmelen. I noen beskrivelser er de gjenferd etter døde utskudd og forbrytere. De var dømt til å ri, helt til verden gikk under. I juletiden steg reia ned fra himmelen og plyndret og stjal på gårdene. De kunne også ta med seg sjelen til mennesker.

Over hele Europa finnes det historier om at de døde har gudstjeneste i kirkene. I historiene handler det om en mann eller kone som ved en feil havner på en gudstjeneste som blir holdt av spøkelser. Den levende ser gjerne feil på klokken eller sovner på vanlig gudstjeneste og våkner når de døde holder sin gudstjeneste. De døde liker ikke at en levende har trengt seg inn og angriper. I Norge er fortellingen gjerne knyttet til jul. Asbjørnsen og Moes En gammeldags juleaften gjengir en versjon av fortellingen.

På slutten av 1700-tallet vokste romantikken frem som en reaksjon mot den ensidige dyrkingen av fornuft og vitenskap. Kunstnere, diktere, forfattere og intellektuelle ble opptatt av individets følelser, av fantasi og originalitet. Man fikk også en fornyet interesse for middelalderens kunst og kultur og for gotisk arkitektur. Den tidlige delen av romantikken blir gjerne kalt skrekkromantikken. En viktig sjanger var den gotiske romanen, som gjerne tematiserer det overnaturlige og makabre. I 1765 kom The Castle of Otranto av den engelske forfatteren Horace Walpole (1717–1797). Den handler om en hjemsøkt borg, og blir regnet som den første gotiske romanen.

Spøkelser opptrer i mange romaner og dikt fra 1800-tallet. De spiller blant annet en viktig rolle i Charles Dickens’ (1812–1870) A Christmas Carol fra 1843. I The Turn of the Screw av Henry James (1843–1916) fra 1881, vet ikke leseren om spøkelsene i boken er virkelige eller bare eksisterer i hovedpersonens fantasi. I England var det vanlig å fortelle og lese spøkelseshistorier rundt juletider. Disse historiene ble gjerne kalt «Christmas crawlers». I England, Irland og USA utviklet spøkelseshistorier seg til en egen sjanger. Kjente forfattere innen sjangeren er Algernon Blackwood, Arthur Conan Doyle, Sheridan Le Fanu, Edgar Allan Poe, M. R. James, Bram Stoker, Robert Louis Stevenson og H. P. Lovecraft. Oscar Wilde skrev i 1887 den humoristiske, men også melankolske spøkelseshistorien The Canterville Ghost. Av kjente forfattere på 1900- tallet som skrev spøkelseshistorier og grøssere, kan nevnes Agatha Christie, Daphne du Maurier, Shirley Jackson, Stephen King, Anne Rice og Angela Carter. Roald Dahl skrev uhyggelige historier både for barn og voksne, og i Norge er André Bjerke kjent for De dødes tjern (1942) og Døde menn går i land (1947).

Spøkelseshistorier og skrekkhistorier er en populær litterær sjanger for eldre barn. Historiene blir gjerne utgitt i serier. En av de mest innflytelsesrike seriene er Scary Stories to Tell in the Dark av Alvin Schwartz fra USA. I Norge har Arne Svingen, Ingunn Aamodt og Jon Ewo bidratt til bøker i serien Marg og bein.

Spøkelser opptrer også i populærkultur for mindre barn. I den amerikanske tegneserie- og tegnefilmserien Casper the Friendly Ghost møter vi et vennlig spøkelse som vil bli venner med levende mennesker. I den svenske barnebok- og TV-serien Laban av forfatter Inger Sandberg møter vi et lite spøkelse som er mørkredd. Disney har også laget tegnefilm av A Christmas Carol, med onkel Skrue, Mikke og Langbein i rollene som henholdvis Ebenezer Scrooge, Bob Cratchit og Jacob Marley.

I tidligere tider kunne spøkelsene ta forskjellige former. De kunne være usynlige og gi seg til kjenne ved lukt eller lyd. De kunne også fremstå som levende lik. Disse variantene opptrer fortsatt i populærkulturen, men det er flyvende hvite lakener med hull til øynene, «lakenspøkelser», som står igjen som det mest ikoniske og gjenkjennbare spøkelset i dag.

Lakenspøkelset har sin opprinnelse i gamle ritualer for begravelse. Tidligere ble døde mennesker kledd i et likklede eller lakenet fra sengen de døde i før de ble begravet. I middelalderen ble derfor spøkelser noen ganger framstilt som skjeletter ikledd likkleder. Skikken med å begrave de døde i likkleder eller laken fortsatte flere steder til inn på 1800-tallet, og var med på å etablere forestillingen om lakenspøkelset.

Teateret bidro til å opprettholde forestillingen. På 1500- og 1600-tallet i England brukte man gjerne hvite lakener når man skulle forestille spøkelser på teaterscenen. Denne tradisjonen fortsatte frem til 1800-tallet.

Populærkultur på 1900- og 2000-tallet fortsatte å fremstille spøkelser som skapninger i hvite laken. Lakenspøkelser opptrer i barnebøker, tegnefilmer, dataspill og i grafisk design. Eksempler er logoen til det sosiale mediet Snapchat og spøkelsene i dataspillet Pac-Man. Lakenspøkelse blir også brukt som kostyme og pynt under feiringen av Halloween.

Det er fortsatt utbredt å fortelle spøkelseshistorier, for eksempel blant ungdommer på overnatting hos venner eller rundt bålet på telttur. Noen bruker ouijabrett eller leker at de skal påkalle spøkelser.

På 2000-tallet har også spøkelseshistorier, bilder og videoklipp med påståtte spøkelser dukket opp på forskjellige nettsteder på internett. Innholdet blir gjerne kalt creepypasta, et sekkebegrep for innhold i skrekksjangeren postet på internett.

Turistnæringen bruker ofte spøkelseshistorier og rykter om hjemsøkte steder for å skape interesse for reisemål. Flere byer tilbyr spøkelsesvandringer og hoteller kan tilby overnatting på «hjemsøkte» rom. Hotell Union i Øye på Sunnmøre, Dr. Holms på Geilo og Fleischer’s Hotel på Voss skal angivelig få faste besøk av spøkelser. Spøkelser er også knyttet til gamle bygninger. Utstein kloster og Nidarosdomen skal angivelig også ha fastboende spøkelser.

Tivoli og fornøyelsesparker har ofte spøkelseshus eller spøkelsestog, der man møter spøkelser og andre skumle vesener. Spøkelser kan også være en del av historien i spillaktiviteten escape room (rømningsrom).

Spøkelsesjakt er en fritidsaktivitet for spesielt interesserte. Norwegian Ghost Hunters er en frivillig, felles organisasjon for aktører som jakter på spøkelser og undersøker paranormale fenomener i Norge. Organisasjonen startet i 2009.

På 2000-tallet ble jakten etter ånder og gjenferd tema i realityserier. Den amerikanske realityserien Ghost Hunters gikk på TV fra 2004 til 2016. I Norge gikk Åndenes makt på TV Norge fra 2005 til 2021. Programmet ble fremstilt som en dokumentarserie. I serien fikk mennesker hjelp til å bli kvitt påståtte spøkelser, ånder og andre overnaturlige vesen.