smalahove

Sauehodene svis over åpen ild for å fjerne hår og ull. Hodene kløyves/sages i to like halvdeler og renses for blant annet hjernemasse. Øynene beholdes.

Hodene vannes ut i omkring ett døgn og saltes deretter i et par dager. Mange foretrekker å røyke hodene etter salting. Sauehodene kokes et par timer, til kjøttet løsner fra kjevebeinet.

Tilbehøret til smalahove er gjerne som for andre tradisjonelle retter av saltet og eventuelt røykt kjøtt fra sau og lam, det vil si kålrotstappe og kokte poteter. Kjøttmølje laget av flatbrød og kraften fra sauehodene, smaksatt med sirup, kan også brukes som tilbehør.

I selvbergingshusholdets tid var det alltid viktig å utnytte alle spiselige deler av slaktet, inkludert hodene fra sau og lam. Selv om smalahove først og fremst forbindes med Vestlandet, ble hodene tilberedt og spist også i andre regioner. I Nord-Norge kalles retten ofte sauhau.

Interessen for tradisjonsmat er økende, og stadig flere ønsker å bidra til å holde mattradisjonene levende. Smalahove er en viktig del av den norske kulturarven, og det arrangeres smalahoveselskap over hele landet, gjerne i november. Tidspunktet er knyttet til slaktesesongen for sau og lam om høsten. Retten nytes til skrekkblandet fryd, og en spesiell gimmick er knyttet til å spise sauens øyne. Norske drikkeskikker utgjør gjerne en del av måltidet, der akevitt eller øl har sterke tradisjoner.

Tradisjoner med å spise sauehoder er ikke bare knyttet til Norge. Blant annet finnes lignende retter både på Færøyene og Island, noe som kan ledes tilbake til en felles historie. At sauehoder også har sterke tradisjoner i jødiske miljø, spesielt ved markering av det jødiske nyttår, viser at retten ikke bare kan knyttes til den nordiske matkulturen.

• norsk mat og matkultur