hellegroper

Hellegropene er 2–4 meter lange, 1–2 meter brede og inntil 0,5 meter dype. Langs sidene og i bunnen er de fôret med heller. De finnes vanligvis i grupper på inntil fem groper, men det er også felt på 30–40 groper.

Arkeologiske utgravninger har påvist skjørbrent stein og trekull i gropene. Mengden av slikt materiale ved flere av gropene vitner om gjenbruk, der gropene kan ha vært brukt over lang tid. Det er også påvist kompakte rester av brent fettholdig materiale i bunnen av gropene. De eldste gropene er C-14-datert fra 100–200 evt., der den mest intense bruksfasen av hellegropene er datert til mellom 600 og 900 evt. Det er få groper som er datert etter 1000-tallet.

I tilknytning til gropene er det påvist spor etter små runde torvhus og telt. Formen på tuftene er lik den senere kjente rundgammen, som er vanlig hos den samiske befolkningen. Denne boligtypen er datert tilbake til århundrene fvt., gjennom jernalderen og inn i historisk tid. I tillegg finnes det spesielt i de vestlige områdene spor etter smale naust eller båtopptrekk, som sammen med hellegropene utgjør sentrale element i jernalderens kulturmiljø. Kulturminnene knyttes til en sesongmessig bruk av ytterkysten på sommeren.

Tidligere ble hellegropene tolket som graver og omtalt som «hellekistegraver», eller «russegraver». Arkeologiske undersøkelser har imidlertid sannsynliggjort at hellegropene ble benyttet til fremstilling av tran eller olje fra hval- og/eller selspekk. Isotopanalyser av det brente organiske materialet påvist i bunnen av gropene har dokumentert fettstoffer fra slikt fett. Tolkningen styrkes av at gropene er lokalisert til ytterkysten og i nærheten av strandlinjen, samt at det er funnet hvalbein i og ved flere av gropene. Eksperimenter har dessuten vist at hellegropene egner seg til utvinning av olje, og det kan nevnes at det i en skriftlig kilde fra 1588 fra kvitsjøområdet er beskrevet hvordan man brukte groper til utvinning av tranolje fra selspekk. Her heter det at spekket ble lagt lagvis med glødende stein i gropene, slik at spekket smeltet, og oljen fløt opp og kunne øses av.

Tranolje antas å ha spilt en viktig rolle i skipsfarten som impregnerings- og smøremiddel for tre- og tauverk, samt i fremstilling av lær. I Sagaen om Eirik Raude nevnes det at tjære eller smurning laget av selolje var foretrukket til å bre båtene med, for å forhindre angrep fra pælemark. I tillegg var oljen verdifull til oppvarming og belysning. Eksempelvis antas det at oljen ble brukt til oppvarming og belysning ved gjestebud og sammenkomster på de nordnorske høvdingsetene. Det var derfor et stort behov for tranolje i Europa.

Hellegropene ble tatt i bruk samtidig med konsolideringen av høvdingsamfunnet i Nordland og Troms. Noen av anleggene er så store at de ikke kan forklares ut fra lokale behov alene. Det er derfor naturlig å anta at produksjonen var rettet mot et marked, knyttet til en byttehandel med de norrøne høvdingene. I bytte mot tranoljen fikk samene sannsynligvis primært jern, men også andre statusbetonte metaller. I tillegg kan samene ha byttet til seg produkter fra det norrøne jordbruket.

Hellegropene finnes hovedsakelig nord for det norrøne bosettingsområdet, og den største konsentrasjonen av groper finnes i grenseområdene. Området rundt Lyngenfjorden synes å danne en sørlig grense for gropenes utbredelse. Nærhet til et marked må ha vært viktig ved plassering av gropene. Anleggelsen av gropene kan derfor primært forstås ut fra deres økonomiske og teknologiske betydning.

Gropene er også tolket som signal om samisk tilstedeværelse. Lyngenfjorden synes å ha dannet nordgrensen for norrøn bosetting i vikingtiden og tidlig middelalder. Selv om det finnes enkelte norrøne bosetningsspor nord for denne grensen, skifter jernalderens kulturlandskap karakter i Nord-Troms, der spor etter samisk bosetting dominerer nord for Lyngenfjorden. I senere del av middelalderen sammenfaller denne grensen med den vestre grensen av den norsk-russiske felles beskatningsgrensen. Etter fredsavtalen i 1326 kunne republikken Novgorod ta finnskatt sørover til Lyngstuva. Over tid kan denne grensen ha fått en etnisk betydning, da områdene nord for Lyngenfjorden ble assosiert med den samiske befolkningen. Når en kom nord for Lyngen, var det ikke lenger norrøne kulturelle uttrykk som særpreget kystlandskapet, men spor etter den samiske befolkningen, slik som hellegroper, samiske boliger og graver. Denne grensen synes å ha røtter tilbake til jernalderen.

Bruken av hellegropene forsvant i slutten av vikingtiden eller tidlig middelalder. Det markedsrettede fiskeriet på vestkysten av Norge førte til at tilgangen på tran fra torskelever ble så stor at tranolje fra marine pattedyr fikk mindre betydning. Samtidig oppstod nye sosiale og kulturelle mønstre langs kysten. Den samiske befolkningen orienterte seg i større grad mot handelsnettverk i øst, samtidig som de norrøne høvdingdømmene brøt sammen. I disse østlige handelsnettverkene synes ikke tranolje lenger å ha vært et interessant bytteobjekt.

• samene i jernalderen
• jernalderen i Norge
• vikingtiden

• Hansen, Lars Ivar og Olsen, Bjørnar [2004] 2022: Samenes historie fram til 1750. Cappelen Damm Akademisk.
• Henriksen, Jørn 2006: Ild og tranolje – hellegroper og nordnorsk jernalder. Ottar. Ilden i sentrum nr. 262: 50-57.
• Nilsen, G. 2016: Marine mammal train oil production methods: Experimental reconstructions of Norwegian Iron Age slag-lined pits. Journal of Maritime Archaeology 11 (2): 197-217.
• Schanche, K. 1992: Den funntomme perioden. Nord-Troms og Finnmark i det første årtusen e. Kr. Oslo: FOK-programmets skrifts skriftserie 2.
• Tegengren, H. 1965: Hunters and amazons. Seasonal migrations in older hunting and fishing communities. H. Hvarfner (red.) Hunting and fishing. Luleå: Norrbottens museum.