harpe

Harpen finnes i en rekke varianter og spilles på ulike måter. Små harper holdes gjerne i fanget, mens større harper er ganske tunge og må derfor plasseres på gulvet. Strengene kan være produsert av tarmer, metall eller nylon.

Man skiller vanligvis mellom åpne harper og rammeharper. De åpne harpene, som hovedsakelig benyttes i folkemusikken, består kun av hals, strenger og resonanskasse. Disse harpene, som ofte kalles vinkelharper eller bueharper, finnes både som knipse- og strykeinstrumenter. De større rammeharpene har i tillegg en forstang i den lengste enden som støtter opp under strengene. Disse harpene har vanligvis trekantform eller v-form og ble hovedsakelig utviklet og benyttet i Europa.

I middelalderen og renessansen var harpen svært populær rundt om i Europa. Det utviklet seg etter hvert to hovedtyper, en romansk harpe med sterkt buet forstang og en gotisk harpe med rett forstang. Gjennom utviklingen av ny teknologi ble det utviklet en rekke ulike harpevarianter. Samtidig spredte instrumentet seg til de europeiske koloniene, og den ble spesielt populær i Latin-Amerika.

Middelalderharpene var enkle i konstruksjonen, og det gikk ikke an å skifte toneart mens man spilte. I så fall måte man stoppe opp og stemme om en eller flere av strengene. Fra 1500-tallet ble det vanlig å lage harper med to strengerader. Disse harpene ble imidlertid ansett som vanskelige å spille på. På slutten av 1600-tallet begynte man i stedet å utstyre harpene med pedaler, slik at man kunne heve eller senke tonehøyden på strengene med føttene. Dette ble forløperen for konsertharpen.

Fram til begynnelsen av 1800-tallet spilte harpen kun en beskjeden rolle innenfor kunstmusikken. I 1811 ble den moderne dobbelte pedalharpen konstruert av franskmannen Sébastien Érard. Grunnskalaen er Cess-dur, men ved hjelp av syv pedaler kan hver tone heves et halvt eller et helt trinn, noe som innebærer at harpen er anvendelig i alle tonearter. Den omfatter 6 ½ oktav. Særskilte effekter er glissando, arpeggio og flageolett, som oppnås ved å sette fingeren midt på strengen. Det er ikke mulig å spille kromatisk på denne harpen; en tid eksperimenterte man med kromatiske harper, men de har ikke vunnet særlig utbredelse.

Det tok likevel en viss tid før harpen slo gjennom i orkestermusikken, og da komponisten Cesar Franck inkluderte harpen i sin Symfoni i D-moll i 1888, ble dette omtalt som revolusjonerende. Instrumentet fant kort tid etter sin faste plass i symfoniorkesteret, og fra 1900-tallet har harpen også blitt benyttet innenfor flere andre musikksjangre, som jazz og populærmusikk.

I Norge har vi de senere årene fått fram mange dyktige harpespillere, noe som for en stor del skyldes arbeidet til den nederlandskfødte musikeren og pedagogen Willy Postma (født i 1942). Hun kom til Norge og Trondheim Symfoniorkester i 1964. Senere har hun undervist i harpespill både ved NTNU og Norges musikkhøgskole.

Harpen blir benyttet som folkemusikkinstrument i en rekke ulike land og kulturer. Det finnes folkelige harpetyper både i Afrika, Øst-Asia, Sør- og Sørvest-Asia og Latin-Amerika, hvor den spesielt er populær i Paraguay, Andesregionen, Venezuela og Mexico. I Europa har harpen spesielt vært knyttet til det keltiske området, og i Irland har den vært regnet som nasjonalinstrument. Den moderne keltiske harpen ble utviklet i Irland tidlig på 1800-tallet, samtidig som den eldre gæliske harpen var i ferd med å dø ut. Noe senere ble lignende harper utviklet i Skottland og Bretagne, hvor spesielt musikeren Alan Stivell ble en viktig formidler av spill på keltisk harpe.

Vi kan føre harpen i Norge helt tilbake til middelalderen, da den er flittig omtalt i den norrøne litteraturen. Harpen har trolig vært utbredt som folkemusikkinstrument over store deler av landet, men i løpet av 1700-tallet er harpen forsvunnet mange steder. Lengst holdt instrumentet seg i bruk i Østerdalen, på Sunnmøre og i sørlige deler av Trøndelag. I de skriftlige kildene omtales instrumentet gjerne som krokharpe, uten at vi kjenner bakgrunnen for dette navnet.

Det er bevart ni folkelige harper i Norge, og hele seks av dem stammer fra Østerdalen. De øvrige instrumentene kommer fra Selbu, Røros og Sunnmøre. Tre av dem har initialer som viser at de har tilhørt kvinnelige harpespillere. Alle de bevarte harpene har mellom 12 og 20 metallstrenger og stammer trolig fra 1600- eller 1700- tallet. I dag benevner man gjerne disse harpene som bondeharper.

Omkring 1980 opplevde harpen en renessanse som folkemusikkinstrument i Norge etter at instrumentmakeren Sverre Jensen begynte å lage kopier av flere av de bevarte harpene. Noen år senere begynte Gjøvik spelemannslag å arrangere kurs i harpebygging. To av de mest kjente folkemusikkutøverne på harpe er Tone Hulbækmo (født i 1957) og Stein Villa (født i 1956).

• strengeinstrumenter