conquistador

I generelle trekk starter conquistadorenes historie i Karibia etter at Columbus ankom 12. oktober i 1492. Det la grunnlaget Diego Velázquez felttog på Cuba, og erobringene fortsatte i Mellom-Amerika under ledelse av Hernán Cortés, deretter i Peru med Fransisco Pizaro. Spanjolene ankom Tierra del Fuego i 1553 under ledelse av Francisco de Ulloa, mens Pedro Sarmiento de Gamboa utforsket og kartla sydspissen av det amerikanske kontinentet tre år etter.

Dominerende beskrivelser av conquistadorenes erobringer peker på at dette resulterte i at millioner av de lokale urfolkene døde som følge av massakre, krig, slaveri og sykdommer. Koloniseringen la i tillegg til rette for omfattende slaveri gjennom transporten av millioner av mennesker fra det afrikanske kontinentet (den transatlantiske slavehandelen). Man anslår at til sammen 50–56 millioner mennesker døde som følge av de europeiske nasjonenes kolonisering av Amerika.

Kort tid etter spanjolenes ankomst til Amerika i oktober 1492 begynte Columbus og hans menn å gjøre de lokale urfolkene til slaver ved bruk av vold. De ble tvunget til hardt manuelt arbeid. Andre ble drept som en respons på forsøk på å gjøre opprør mot uretten.

Conquistadorene og den spanske kronen etablerte et system kalt encomiendas, som ga conquistadorene og andre spanjoler retten til å utnytte lokale landområder ved hjelp av tvungen arbeidskraft fra lokalbefolkningen, så vel som å belære og døpe den samme arbeidskraften (urbefolkningen) i katolisismen.

I de påfølgende 40 årene etter Columbus' ankomst reiste så mange som 40 000 personer med spansk opphav til de koloniserte landområdene, mens totalt i løpet av det første århundret reiste så mange som 150 000 fra Spania til Latin-Amerika, hvorav en stor del var fra Andalucía og Extremadura. Flere av disse var conquistadorer, og Hernán Cortes var en av de aller mest kjente som ankom øya Hispaniola i den første perioden.

Francisco de Ulloas ekspedisjon ble sendt fra byen Concepción i Chile i oktober 1553. Først kom de til Magellanstredet i november samme år. Her skilte gruppen med fire skuter lag, og den som ble ledet av Hernán Gallego fant en passasje fra Stillehavet til Atlanterhavet, men stoppet ved utgangen som følge av manglende proviant. Deretter la den spanske kronen en strategi som innebar å etablere seg til sjøs og til lands under ledelse av Juan Ladrillero og García Hurtado de Mendoza, med et premiss om at dette skulle styrke kronens kontroll, stimulere koblingen i regionen, og samtidig beskytte de spanske koloniene mot trusler.

Det finnes ikke estimater på hvor mange portugisiske conquistadorer som fantes, men man vet at det var tusenvis av portugisere som dro til sjøs i løpet av 1400- og 1500-tallet. Disse var sjømenn, bosettere og soldater, og sentrale i den portugisiske koloniseringen av Afrika, deler av Asia og Brasil.

Den portugisiske kronen hadde allerede etablert handelsrelasjoner med Nord-Afrika på 1100-tallet, og dette la grunnlaget for Portugal som sjøfartsnasjon. Etter hvert begynte landet å utforske Atlanterhavet og nord-vestlige deler av det afrikanske kontinentet.

I 1431 oppnådde Diogo de Silves kontakt med Asorene, og øygruppen ble utforsket frem til 1452. Den var ubebodd, men la grunnlaget for den portugisiske koloniseringen. I samme tidsperiode som utforskingen og etableringen på Asorene foregikk, oppdaget portugisiske conquistadorene dagens Guinea-Bissau i 1446, mens Pedro de Sintra nådde Sierra Leone i 1460. Etter hvert som de fikk fotfeste på den vestafrikanske kysten, bestemte den portugisiske kronen seg for å utforske flere muligheter for navigasjon og handel i Indiahavet. I 1487 ledet Bartolomeu Diaz en ekspedisjon som nådde Kapp det gode håp, og de fant derfor ut at det gikk an å reise sjøveien mellom Atlanterhavet og Indiahavet.

Konfrontasjonene mellom Spania og Portugal til sjøs førte til Tordesillas-traktaten, som ble undertegnet i 1494 og etablerte delelinjer for landenes kolonisering. I etterkant av dette valgte Manuel 1. å støtte Vasco da Gamas ekspedisjon den 8. juni 1497, og et knapt år etter nådde de Kolkata. Dette ledet til etableringen av ruten til India. I 1500 fortsatte Portugal med den andre store ekspedisjonen i retning India, denne gangen med en armada ledet av Pedro Álvares Cabral. I april samme år gikk de i land i det som er dagens Brasil. Det påfølgende året valgte Portugal å sende sin andre armada, og fra 1534 startet koloniseringen av Brasil.

Samtidig som Portugal utforsket Brasil, etablerte de seg i India ved hjelp av Afonso de Albuquerque. Han ledet erobringen av Goa i 1510, og senere byer som Melaka og Ceylon. Dette var viktig for den portugisiske kronen fordi det la grunnlaget for landets handel med India og resten av Asia.

Det fantes andre conquistadorer i perioden etter. Gaspar Castaño de Sosa er kjent for sine forsøk på å etablere en koloni i dagens New Mexico mellom 1590 og 1591. Et knapt tiår etter, så ledet Filipe de Brito e Nicote en rekke erobringstokter i 1602 av landområder kjent som dagens Burma, og han ble guvernør av byen Syriam (dagens Thanlyin). Brito e Nicote ble henrettet i 1613 da byen ble erobret av den burmesiske kronprinsen Anaukpetlun.

• kunst i Mexico
• kolonialisme
• Mesoamerika
• oppdagelsesreiser