Peer Gynt

Første handling utspiller seg i Gudbrandsdalen, og åpner in medias res med replikken «Peer, du lyver!» Peers mor, Aase, betviler sønnens forklaring på hvor han har vært under slåtten. Peer insisterer på at han har vært på jakt og nær på felt selve storbukken ved Gjendin. Historien han livaktig forteller, omtales ofte som «bukkerittet». Aase lar seg rive med, men innhentes snart av realitetene: Slektsgården står til nedfalls, som følge av hennes avdøde manns vanstyre. Aase klager over at Peer ikke giftet seg med den velstående odelsjenta Ingrid, som nå skal stå brud med en annen.

Peer oppsøker bryllupsfesten og stikker av med bruden. Denne hendelsen omtales ofte som «bruderovet». I bryllupet møter Peer også Solveig, som får en viktig rolle i stykket.

Andre handling utspiller seg i Rondane, der Peer dagen derpå vraker Ingrid. Så snart han har sendt henne fra seg, omkranses han av vakre seterjenter. Delirisk møter han også en grønnkledd kvinne. Den grønnkledde lokker ham inn i fjellet, der hun viser seg som Dovregubbens datter. Peer får tilbud om å gifte seg med henne, og slik på sikt bli konge over alle troll. Trollenes valgspråk «vær deg selv – nok» lever han allerede etter. Men å rispes i øyet, for slik å for alltid se verden som et troll, vil han derimot ikke. Peer rømmer fra Dovregubben og reddes av kirkeklokker i det fjerne. På vei ut møter han den gåtefulle Bøygen, som råder ham til å «gå utenom». Når Peer våkner, er han utenfor selet. Her venter Solveig.

I mange oppsetninger avsluttes stykket når Peer og Solveig gjenforenes og erklærer sine løfter om troskap til hverandre – selv om Peer er lyst fredløs. I tredje handling avbrytes de imidlertid av Den grønnkledde og en vanskapt unge, som påstår at Peer er barnets far. Peer svarer med å følge Bøygens råd: Han går utenom, og reiser fra dem alle. På veien stopper han hos moren, som ligger for døden. Med en siste fortelling følger han henne til eventyrenes Soria Moria.

Fjerde handling utspiller seg i Nord-Afrika mange år senere. Peer har slått seg opp som handelsmann, fått internasjonale kontakter, og lagt verden for sine føtter. Han erkjenner at han er norsk av fødsel, men anser seg nå som en verdensborger. Som handelsmann er han «seg selv – nok»; han er utelukkende opptatt av egen vinning, og sviktes snart av kompanjongene.

Peer får smake sin egen medisin, av en kvinne, når han forføres og plyndres av den vakre beduindatteren Anitra. Etter denne hendelsen erklærer han kvinnen som en «skrøpelig slekt», hvorpå Ibsen (ironisk) kryssklipper til Norge og Solveig, og hennes sang om trofasthet.

Peer hører ikke Solveigs sang; i Egypt hører han derimot Memnonstøttene synge. I møte med Sfinksen trer den underlige forstanderen av dårekisten i Kairo, Begriffenfelt, også fram og utroper Peer til «Fortolkernes keiser» på «selvets fundament». Peer blir ført til dårekisten, som ofte tolkes som et galehus.

I femte handling er Peer på vei hjem. Han er gammel, gretten og gnien. Langs norskekysten blåser det opp til storm. En fremmed passasjer trer fram for Peer. Han er likbleik, og ber Peer om liket hans når han dør. Kort etter forliser skipet. Peer berger livet på bekostning av besetningen, som til forskjell fra ham selv etterlater seg både ektefeller og barn. Den fremmede viser seg på nytt for Peer, men forlater ham med ordene: «For den Sags Skyld vær uforsagt; – man dør ej midt i femte Akt».

Tilbake i Gudbrandsdalen er Peer selv blitt en fremmed. Ingen kjenner ham igjen, og ifølge folkesnakket er han for lengst blitt hengt. Peer innser også at han heller ikke kjenner seg selv. I den kjente løkscenen skreller han en løk lag for lag, og erkjenner at den – i likhet med ham selv – mangler en kjerne.

Kort etter innhentes Peer av den uhyggelige Knappestøperen. Ifølge Knappestøperen har Mesteren (Gud?) kommet til at Peer verken er dydig eller syndefull nok til å dømmes til frelse eller fortapelse; isteden skal sjelen hans støpes om. Nå nytter det ikke lenger å gå utenom. Peers eneste håp finnes hos Solveig, som til slutt vitner for Peer og redder ham.