Tourettes syndrom

Opptil 20 prosent av alle barn kan ha lette, forbigående tics. Forekomsten av Tourettes syndrom i barnebefolkningen varierer i internasjonale studier, men anslås til å ligge på litt under én prosent av barn i alderen 6–15 år. Dobbelt så mange gutter som jenter er rammet. I Norge har 0,43 prosent av alle barn fått en Tourettes-diagnose innen tolv-årsalder, basert på data fra Norsk pasientregister. Det er store forskjeller mellom fylkene (fra 0,15 prosent i Oslo til 1,23 prosent i Aust-Agder), som kan tyde på at ikke alle barn med Tourettes syndrom får diagnosen.

Flertallet av barn med Tourettes opplever bedring av tics frem til 18-årsalder, og mellom 30 og 50 prosent blir helt frie for tics.

Tendensen til å utvikle tics er arvelig, men arvegangen og de nøyaktige genetiske forandringene er ikke klarlagt. Den nevrobiologiske årsaken for tics ser ut til å være en dysfunksjon i nervebanene som danner nettverk mellom hjernebarken og basalgangliene.

Symptomene begynner oftest med tics i ansiktet. Dette kan være blunking eller grimaser som etter hvert spres til resten av kroppen. Debutalder er vanligvis rundt fem–seks-årsalder, men tics kan vise seg så tidlig som ved to-årsalder. Tics er som regel mest utbredt mellom 10- og 15-årsalder, for deretter å avta gradvis.

Lettere tilfeller er sannsynligvis underdiagnostisert. Symptomene kan variere over tid, og over halvparten av pasientene kan bli bedre av seg selv. Hos noen blir symptomene helt borte. Ufrivillige bevegelser for eksempel i form av stereotypier, forekommer også som en helt selvstendig og uskyldig tilstand hos noen mennesker.

De fleste med tics har forvarsler i form av ulike sanseopplevelser like før ticsene kommer. Fornemmelsene beskrives ofte som kløe, kribling eller annen form for ubehag i hele kroppen eller i den kroppsdelen der ticset kommer. Fornemmelsene bygger seg opp til en nesten uimotståelig fysisk trang. For å løse trangen må ticset gjennomføres, noe som fører til umiddelbar lettelse. Fornemmelsen ved å holde tilbake tics kan sammenliknes med ubehaget man opplever når man prøver å motstå trangen til å klø på et insektstikk.

Lettere grader av tvangstanker og -handlinger som ikke fyller diagnosekriteriene for tvangslidelse (OCD) er vanlig (på engelsk omtalt som «obsessive-compulsive behaviour» (OCB). I tillegg forekommer det ofte gjentakelse av ord eller setninger (ekkolali) og etterligning av andres bevegelser (ekkopraksi). Mange forbinder Tourettes syndrom med ytring av banneord og obskøne uttrykk (koprolali), men dette forkommer bare i 10–15 prosent av tilfellene.

Barn med Tourettes syndrom har ofte medfølgende vanskeligheter som kan være mer plagsom enn selve ticsene. De tilstandene som forekommer hyppigst sammen med Tourettes syndrom, er ADHD, tvangslidelse (OCD) og problemer med å kontrollere sinneanfall.

Utredningen gjennomføres vanligvis i spesialisthelsetjenesten.

Pålitelige opplysninger om hvordan symptomene har utviklet seg, er avgjørende for å stille riktig diagnose. Start og forløp av symptomene, nåværende motoriske og vokale tics, inklusive forvarsler og evnen til å undertrykke tics, samt terapeutiske tiltak som er blitt forsøkt tidligere, kartlegges nøyaktig. Av og til kan det være vanskelig å skille mellom andre bevegelsesforstyrrelser, stereotypier, tvangsatferd eller tics. Videoopptak av tics kan noen ganger være nyttig.

En medisinsk undersøkelse må alltid gjøres for å kartlegge eventuelle andre tilstander som kan gi tics-liknende symptomer, for eksempel bestemte epilepsityper eller bivirkninger av medikamenter. En nevrologisk undersøkelse med tanke på modning av nervesystemet og for å utelukke nevrologiske utfall er også anbefalt.

På grunn av økt risiko for samtidig forekomst av andre psykiatriske tilstander, for eksempel ADHD og OCD, er det viktig at også eventuelle symptomer på disse utredes.

Ved lette til moderate tics er informasjon til omgivelsene og tilrettelegging på skolen tilstrekkelig som behandling. Behandling av tilleggsdiagnoser som ADHD eller OCD er viktig og kan bidra til bedring av tics.

Syndromet har fått sitt navn etter Gilles de la Tourette (1857–1904) som arbeidet under Jean-Martin Charcot ved Salpêtrière-sykehuset i Paris. Charcot ga Tourette i oppdrag å klassifisere bevegelsesforstyrrelser. Dette resulterte i hans berømte artikkel fra 1885, der han beskrev ni pasienter med symptomer på tilstanden og ga den navnet maladie de tics. Charcot ga derfor denne diagnosen navn etter Tourette.

• tics
• utviklingsforstyrrelse
• tvangshandling
• tvangstanke
• obsessiv-kompulsiv lidelse

• Norsk Tourette Forening: https://www.touretteforeningen.no
• Kunnskapsbasert retningslinje Tourettes syndrom (metodebok.no