Vjatsjeslav Molotov
| Vjatsjeslav Molotov | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 9. mars 1890[1] Sovetsk (Det russiske keiserdømmet) | ||
| Død | 8. nov. 1986[2][3][1][4] (96 år) Moskva[5][6] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, diplomat | ||
| Utdannet ved | St. Petersburg polytekniske institutt (1911–1916) | ||
| Ektefelle(r) | Polina Zhemchuzhina (1920–1970; avslutningsårsak: ektefelles død) | ||
| Parti | Sovjetunionens kommunistiske parti (1918–1962) Det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet (bolsjevikene; 1906–1918) Sovjetunionens kommunistiske parti (1984–1986; avslutningsårsak: død) Det russiske sosialdemokratiske arbeiderparti (1906–1917) | ||
| Nasjonalitet | Sovjetunionen Det russiske keiserdømmet | ||
| Gravlagt | Novodevitsjijkirkegården | ||
| Medlem av |
| ||
| Utmerkelser | 16 oppføringer
Leninordenen (1943)
Medaljen for seier over Tyskland i Den store fedrelandskrigen Ærestegnets orden Medaljen for forsvaret av Moskva Medaljen for tappert arbeid under Den store fedrelandskrigen 1941–1945 Leninordenen (1940) Leninordenen (1945) Leninordenen (1950) Gullmedaljen «Hammer og sigd» (1943) Medaljen til minne om Moskvas 800-årsjubileum Arbeidets veteran Jubileumsmedaljen i anledning av 40-året for seieren i Den store fedrelandskrigen 1941–1945 Storkors av Ordenen Polonia Restituta Helt av det sosialistiske arbeidet Medaljen til minne om 100-årsdagen for Vladimir Iljitsj Lenin Order of the Red Banner | ||
| Sovjetunionens utenriksminister | |||
| 5. mars 1953–1. juni 1956 | |||
| Forgjenger | Andrej Vysjinskij | ||
| Etterfølger | Dmitrij Sjepilov | ||
| 3. mai 1939–4. mars 1949 | |||
| Forgjenger | Maksim Litvinov | ||
| Etterfølger | Andrej Vysjinskij | ||
| Sovjetunionens statsminister | |||
| 19. desember 1930–6. mai 1941 | |||
| Forgjenger | Aleksej Rykov | ||
| Etterfølger | Josef Stalin | ||
| Signatur | |||
 | |||
Vjatsjeslav Mikhajlovitsj Molotov (1890–1986) var en sovjetisk politiker og diplomat. Molotov var Sovjetunionens statsminister 1930–1941, utenriksminister 1939–1949 og 1953–1956 samt visestatsminister 1942–1957.
Pseudonymet Molotov betyr «hammeren» på russisk. Han var en av få ledende, opprinnelige bolsjeviker som overlevde den store terroren under Josef Stalin.
I 1939 var Molotov med på å fremforhandle ikke-angrepspakten mellom Sovjetunionen og Tyskland, den såkalte Molotov–Ribbentrop-pakten. Pakten omfattet en hemmelig tilleggsprotokoll om deling av Sentral- og Øst-Europa i interessesfærer, som legitimerte invasjonen av Polen. Sovjetunionen bistod Tyskland materielt og militært frem til den tyske invasjonen av Sovjetunionen i 1941.
Etter krigen deltok Molotov i forhandlingene med vestmaktene, der han gjorde seg bemerket for sine diplomatiske evner. Han var en ledende sovjetisk diplomat frem til 1949, da forholdet til Stalin hadde blitt forverret. Etter Stalins død i 1953 var Molotov en motstander av Nikita Khrusjtsjovs avstalinisering, og forsvarte Stalins politikk frem til sin død i 1986. Etter et mislykket kupp i 1957 ble Molotov fjernet fra Sovjetunionens kommunistiske partis sentralkomité av Khrusjtsjov.
Familie, oppvekst og tidlig virke
[rediger | rediger kilde]Molotov ble født i landsbyen Kukarka, nå Sovjetsk i Kirov oblast, som Vjatsjeslav Mikhajlovitsj Skrjabin (kyrillisk: Скрябин). Han var sønn av en alkoholisert handelsbetjent, og vokste opp i fattige kår. Selv om dette ofte har blitt påstått, var han ikke i slekt med komponisten Aleksandr Skrjabin.[8]
Han gikk på gymnaset i Kazan, og meldte seg inn i Det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet, en illegal bevegelse, i 1906. Han begynte snart å bevege seg politisk i retning av partiets radikale, bolsjevistiske fraksjon, ledet av Vladimir Lenin.[9] I likhet med mange andre bolsjeviker tok han et pseudonym med maskuline eller proletære overtoner: Molotov (kyrillisk: Молотов), fra russisk molot, «hammer». På samme måte er psedonymene Stalin og Kamenjev avledet fra henholdsvis «stål» og «stein».[10]
Han ble arrestert i 1909 og sendt i eksil i Sibir i to år. I 1911 ble han immatrikulert ved den polytekniske skolen i St. Petersburg, der han ble med i redaksjonen for den bolsjevistiske undergrunnsavisen Pravda. Her kom han for første gang i kontakt med Josef Stalin, som var redaktør i avisen, men de dannet ikke noe tett politisk forhold på dette stadiet. I de neste årene arbeidet Molotov som en «profesjonell revolusjonær» med organisering av partiet og bidrag til partipressen.[9]
Ved utbruddet av den første verdenskrig i 1914 flyttet han fra Petrograd (tidligere St. Petersburg) til Moskva. Året etter ble han arrestert på nytt for sin politiske virksomhet og deportert til Irkutsk i det østlige Sibir. I 1916 flyktet han fra eksiltilværelsen i Sibir og dro tilbake til hovedstaden, som tsaren i mellomtiden hadde omdøpt til Petrograd.[9] Samme år ble han medlem av bolsjevikenes partikomité i Petrograd.
Under februarrevolusjonen i 1917 var Molotov en av få høytstående bolsjeviker som oppholdt seg i hovedstaden. Han sørget for at Pravda førte en venstreopposisjonell kritikk mot den provisoriske regjeringen som ble dannet etter revolusjonen. Stalin motsatte seg denne linjen da han vendte tilbake, men Molotov ble støttet av Lenin. Til tross for dette holdt Stalin sin hånd over Molotov, og gjorde ham til en av sine nærmeste medarbeidere.[8] Molotov ble medlem av den militære revolusjonære komiteen i Petrograd, som planla oktoberrevolusjonen, som bragte bolsjevikene til makten.[11]
I Kreml som Stalins protesjé
[rediger | rediger kilde]
I 1918 ble Molotov sendt til Ukraina, der bolsjevikene først tok kontroll under den russiske borgerkrigen. Han deltok ikke i kamphandlingene, men ble sekretær for sentralkomiteen i Det ukrainske bolsjevikpartiet i 1920.
Året etter ble han kalt tilbake til Moskva av Stalin, som forfremmet ham til fast medlem av sentralkomiteens organisasjonsbyrå (orgbyrå) og sekretariat. Molotov ble også medlem uten stemmerett i politbyrået. I årene 1918–1921 økte Stalins makt markant, og i Kreml dannet han tette, strategiske bånd med Molotov og Valerian Kujbysjev og noe senere Lazar Kaganovitsj. Den nærmeste kretsen bestod ellers av ledende kaukasiske og ukrainske bolsjeviker.[12] Molotov holdt mellom 1921 og 1922 stillingen som ansvarlig sekretær, en forløper til Stalins posisjon som generalsekretær. Molotov ble kritisert for «skammelig byråkratisering» av Lenin og Lev Trotskij i sitt arbeid som ansvarlig sekretær.[8]
I de maktkampene som fulgte etter Lenins død i 1924, forble Molotov en lojal støttespiller for Stalin mot rivaler som Trotskij, Kamenjev, Grigorij Zinovjev og Nikolaj Bukharin. Sammen med Molotov hadde Kliment Vorosjilov og Grigorij Ordzjonikidze blitt en del av Stalins indre sirkel. I 1926 ble Molotov fast medlem av politbyrået, der Stalin fra 1928 kontrollerte et lojalt flertall.[13] Trotskistene var blant de som undervurderte Molotov. Trotskij selv kalte Molotov en «personifisering av middelmådighet».[8] Molotov arbeidet helst i tilbaketrukkede roller, der han fikk utløp for sitt administrative talent. Molotov dyrket forestillingen om seg selv som en kjedelig og fargeløs byråkrat; for eksempel var han den eneste ledende bolsjeviken som alltid kledde seg i dress og slips.[14] Mellom 1928 og 1929 besatt Molotov posten som førstesekretær i Moskvas kommunistiske parti.[15] I en lang tale til sentralkomiteen i 1929 sa Molotov at det sovjetiske jordbruket ville gjennomgå en tvungen kollektivisering.[16]
Statsminister (1930–1941)
[rediger | rediger kilde]Utenriksminister (1939–1949)
[rediger | rediger kilde]Trygve Lie besøkte Moskva høsten 1944 og opplevde hvor opprørt Molotov ble da justisminister Terje Wold forsikret at Knut Hamsun skulle få sin straff etter krigen. Molotov nærmest bønnfalt om å skåne Hamsun; han som hadde skrevet Markens Grøde, Pan og Victoria burde «få leve i fred den tiden han hadde igjen.» Til dette skal Wold ha svart: «Don't get too soft, Mr Molotov.»[17]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- 1 2 Archive of Fine Arts, abART person-ID 118618, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
- ↑ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Vyacheslav Mikhaylovich Molotov, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Vyacheslav-Mikhaylovich-Molotov, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ↑ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 11873461X, besøkt 21. juli 2015[Hentet fra Wikidata]
- ↑ Gran Enciclopèdia Catalana, oppført som V’ačeslav Mikhajlovič Molotov, Gran Enciclopèdia Catalana-ID (forhenværende) 0043282[Hentet fra Wikidata]
- ↑ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ↑ Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Vjatsjeslav_Molotov, besøkt 18. oktober 2026[Hentet fra Wikidata]
- ↑ Q137170397, side(r) 77[Hentet fra Wikidata]
- 1 2 3 4 Sebag-Montefiore (2005), s. 36–40.
- 1 2 3 Roberts (2012), s. 5–6.
- ↑ McDermott (2006), s. 29.
- ↑ Molotov, Tsjuev og Resis (1993), s. 94.
- ↑ McDermott (2006), s. 38–39.
- ↑ McDermott (2006), s. 53.
- ↑ Rywkin (1989), s. 159–160.
- ↑ Service (2009), s. 176.
- ↑ Service (2009), s. 179.
- ↑ Njølstad (2008), s. 177.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Brown, Archie (2009). The Rise and Fall of Communism (på engelsk). New York: HarperCollins. ISBN 978-0-06-113879-9.
- van Goudoever, A.P. (1986). The limits of destalinization in the Soviet Union: Political rehabilitations in the Soviet Union since Stalin. Taylor & Francis. ISBN 978-0-7099-2629-0.
- Kissinger, Henry (1994). Diplomacy (på engelsk). New York: Simon & Schuster. ISBN 978-0-671-51099-2.
- McDermott, Kevin (2006). Stalin: Revolutionary in an Era of War (på engelsk). London: Palgrave Macmillan. ISBN 978-0-3337-1122-4.
- Molotov, Vjatsjeslav, Tsjuev, Felix og Resis, Albert (1993). Molotov Remembers: Inside Kremlin Politics. Conversations with Felix Chuev (på engelsk). Chicago: Ivan R. Dee. ISBN 978-1-56663-027-6.
- Njølstad, Olav (2008). Jens Chr. Hauge (på norsk). Oslo: Aschehoug. ISBN 978-82-03-22988-6.
- Roberts, Geoffrey (2012). Molotov: Stalin's Cold Warrior (på engelsk). Washington, D.C.: Potomac Books. ISBN 978-1-57488-945-1.
- Roberts, Geoffrey (1999). The Soviet Union in World Politics: Coexistence, Revolution, and Cold War, 1945–1991 (på engelsk). London: Routledge. ISBN 978-0-415-14435-3.
- Roberts, Geoffrey (2004). «Sexing up the Cold War: New Evidence on the Molotov–Truman Talks of April 1945». Cold War History (på engelsk). Routledge. 4 (3): 105–125. ISSN 1468-2745. doi:10.1080/1468274042000231178.
- Rywkin, Michael (1989). Soviet Society Today (på engelsk). London og New York: M.E. Sharpe. ISBN 978-0-87332-444-1.
- Sebag-Montefiore, Simon (2005). Stalin: The Court of the Red Tsar (på engelsk). New York: Vintage Books. ISBN 978-1-4000-7678-9.
- Service, Robert (2009). History of Modern Russia: From Tsarism to the Twenty-first Century (på engelsk) (3 utg.). London: Penguin Books. ISBN 978-0-14-103797-4.
- Watson, Derek (2005). Molotov: A Biography (på engelsk). London: Palgrave Macmillan. ISBN 978-0-333-58588-7.
- Watson, Derek (2002). «Molotov, the Making of the Grand Alliance and the Second Front 1939–1942». Europe–Asia Studies (på engelsk). Routledge. 54 (1): 51–85. ISSN 0966-8136. doi:10.1080/09668130120098241.
- Watson, Derek (2000). «Molotov's Apprenticeship in Foreign Policy: The Triple Alliance Negotiations in 1939». Europe–Asia Studies (på engelsk). Routledge. 52 (4): 695–722. ISSN 0966-8136. doi:10.1080/713663077.
- Zubok, Vladislav (2007). Failed Empire: The Soviet Union in the Cold War from Stalin to Gorbachev (på engelsk). University of North Carolina Press. ISBN 978-0-8078-3098-7.
- Zubok, Vladislav og Plesjakov, Konstantin (1996). Inside the Kremlin's Cold War: From Stalin to Khrushchev (på engelsk). Harvard University Press. ISBN 978-0-6744-5532-0.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Vyacheslav Molotov – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Вячеслав Михайлович Молотов – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Vjatsjeslav Molotov på Internet Movie Database
- (sv) Vjatsjeslav Molotov i Svensk Filmdatabas
- (fr) Vjatsjeslav Molotov på Allociné
- (en) Vjatsjeslav Molotov hos The Movie Database
