Hopp til innhold

Statue

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Statuen Venus fra Milo, i Louvre i Paris.

Statue fra fransk, statue (latin, statua), er en frittstående skulpturell avbildning av en skikkelse, ofte menneske eller dyr. En liten statue kalles «statuett». En skulpturell avbildning av et hode kalles byste.

Tidligere var kravet at statuen skulle avbilde en stående figur, men det er i dag blitt mindre viktig. I dag er det fremdeles vanlig at en statue, i motsetning til skulptur generelt, avbilder en berømt person.

Antikkens statuer

[rediger | rediger kilde]

Statuer var vanlige gjennom hele antikken, og keiser Augustus opplyste at sølvstatuer av ham selv «til fots, til hest og i firspann stod i hovedstaden i et antall av omtrent åtti».[1] I dag er skulpturer vanlige innslag i parker og andre offentlige miljøer, ofte for å hedre minnet om en historisk hendelse, en betydningsfull person eller som representasjon av en gruppe personer.

I gresk mytologi var Daidalos den første som laget statuer med åpne øyne og utstrakte armer.[2] Men skulpturering lærte grekerne av de gamle egyptere, som delte opp steinblokken i kvadratiske felter, tegnet med kullmarmorblokken, for å plassere lemmer og hode, og lykkes med proporsjonene. Taljen på en egyptisk mannsstatue var alltid i 11 felts høyde,[3] og statuen ble grovhogd i steinbruddet, med markering av hode, armer og bein, slik at vekten ble redusert før transport videre.[4]

Greske statuer dukker først opp rundt 660 f.Kr., er påfallende kantete, og bare forsiden er tilhogd. De fleste forestiller kvinner i lang kjole, og finnes oftest i helligdommer. De tidlige skulpturverkstedene lå særlig på Naxos og Paros, for her holdt marmoren høyest kvalitet. Grekerne begynte etter hvert å gi statuene liv. Rundt 480 f.Kr. begynte en mer naturtro utforming. En statue med utstrakt arm ble hogd ut i flere deler, med armen for seg og etterpå festet med en uthogd tapp som passet inn i en fordypning på statuen. Mindre deler som tær, fingre og penis ble også satt på for seg, så de kunne skiftes ut hvis de brakk av, noe som ofte hendte. Slike små deler ble festet ved hjelp av en dybel («blindnagle») av jern eller bronse. Smykker, våpen og hårlokker av bly skapte kontrast til marmoren, og mange fikk innlagte øyne av glass eller stein. Avsluttende ble antikkens statuer malt i strålende farger, før en avsluttende ganosis, dvs. en nedtoning av marmorglansen spesielt fra deler av statuen som gjenga naken hud,[5] og beskrevet av både Plinius d.e. og Vitruvius. Denne avsluttende finpussen - trolig en påføring av oppvarmet voks og olje - beskrives av Plutark som et ritual (therapeia) begrenset til statuer som inngikk i religiøse riter, og ble angivelig utført bare før høytider. Men både Vitruvius og Plinius nevner ganosis også i forbindelse med veggmalerier, og skriver ingenting om noe religiøst formål.[6]

Praxiteles' statue av Afrodite fra Knidos var en sensasjon på 300-tallet f.Kr. og tiltrakk seg reisende fra nær og fjern - for dette var den første greske statue av en naken kvinne.[7] Under hellenismen var teknikken så perfeksjonert at billedhuggere våget seg på å gjengi fordrukne kvinner i gatene[8] og andre fattigfolk. Romerne kopierte i stor utstrekning opprinnelig greske verker. Kopieringen foregikk ved hjelp av lodder som ble heist opp over over statuen slik at ytterpunkter som nesetipp, skulder osv. ble markert. Deretter ble loddene hengt over marmorblokken som skulle bearbeides til en kopi. Den kunne da grovhogges til loddene hang rett, mens finhoggingen skjedde ut fra øyemål. I dag er de fleste bevarte greske mesterverker romerske kopier.[9]

Særlig høye statuer (utvalg)

[rediger | rediger kilde]

På verdensbasis

[rediger | rediger kilde]

Øverst på pallen over de største statuene i verden rager Statue of Unity i India, som avbilder Vallabhbhai Patel. Statuen måler 182 meter i ren figurhøyde, nesten dobbelt så høyt som Frihetsgudinnen i New York. Før India tok rekorden, var det Kina som dominerte listen med Zhongyuan-Buddha, en 128 meter høye Buddha-skikkelsen plassert på en voldsom pedestalbygning, noe som bringer den totale strukturen opp i 208 meter. I andre asiatiske land finnes også store statuer. I Japan står Ushiku Daibutsu, i bronse, med sine totalt 120 meter, og i Myanmar finner man Laykyun Sekkya som rager 116 meter over bakken.

Den største statuen i Europa er Jomfru Maria-statuen i Konotopie, Polen. Den monumentale betong- og stålstrukturen rager totalt 55,6 meter over bakken. Selve figuren av Jomfru Maria måler omtrent 40,6 meter og den står plassert på en 15 meter høy sokkel som er også bygget for å fungere som et utkikkspunkt for besøkende. Den ble offisielt avduket og velsignet på jomfru Marias himmelfartsdag, 15. august 2026.[10]

I Norge rager Fridtjov den frøkne 22,5 meter over bakken i Vangsnes, ei bygd i Vik kommune i Vestland fylke. Dette var en veldig populær saga på 1800-tallet både i Tyskland og England, og statuen ble bekostet av keiser Vilhelm II av Tyskland og avduket av han i 1913.

Bildegalleri

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. Augustus: Res Gestae, avsnitt 24
  2. «Daidalus», Britannica
  3. «Proporsjoner», pyramidofman.com
  4. Jesper Tae Jensen: «Antikkens beste hogg», Alt om historie og vitenskap 4/2010
  5. «Ganosis», Merriam-Webster
  6. Wax finishing in Roman polychrome statuary: Ganosis on the colossal head from Dougga (Tunisia)
  7. Afrodite-statuen på Knidos, artincontext.org
  8. Statue av beruset gammel kone, artsandculture.google.com
  9. Jesper Tae Jensen: «Romerne elsket greske skulpturer», Alt om historie og vitenskap 4/2010
  10. Bugge, Stella; NTB (15. august 2026). «Joda, størrelsen teller!». VG (på norsk). Besøkt 16. august 2026.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]