Kinas kommunistparti
Kinas kommunistparti | |||
|---|---|---|---|
 | |||
 | |||
| Land | Kina | ||
| Offisielt navn | Communist Party of China (中共, CPC, CCP) | ||
| Leder(e) | Xi Jinping | ||
| Generalsekretær | Xi Jinping | ||
| Stående komité | Xi Jinping Li Qiang Zhao Leji Wang Huning Cai Qi Ding Xuexiang Li Xi | ||
| Grunnlegger(e) | Chen Duxiu[1] | ||
| Grunnlagt | 23. juli 1921 | ||
| Erstatter | Den kommunistiske gruppen i Shanghai | ||
| Hovedkvarter | Zhongnanhai | ||
| Avis | Folkets dagblad | ||
| Ungdomsorg. | Kinas kommunistiske ungdomsliga | ||
| Moderparti | ingen (mai 1943–) | ||
| Antall medlemmer | 95 148 000[2] (2021) | ||
| Ideologi | Sosialisme med kinesiske særtrekk gjenforening av Kina sosialistisk patriotisme kommunisme Xi Jinping tanker Vitenskapelig syn på utvikling De tre representasjonene Dengisme | ||
| Slagord | Tjen folket | ||
| Hymne | Internasjonalen | ||
| Nettsted | 12371 (zh) | ||
| Den Nasjonale Folkekongress | 2 094 / 2 987
| ||
| Flagg | |||
 | |||
Kinas kommunistparti (KKP), også kjent som Det kinesiske kommunistparti, er det statsbærende parti i Folkerepublikken Kina (FRK). FRK ble grunnlagt av partiet. KKP er landets eneste lovpålagte styrende parti, men det finnes regler for samarbeid med åtte andre partier som tilsammen utgjør Enhetsfronten. Partiet ble etablert i 1921, hovedsakelig av Chen Duxiu og Li Dazhao. Det vokste raskt, og i 1949 beseiret KKP Kuomintang-regjeringen ledet av Chiang Kai-shek. Slutten på den kinesiske borgerkrigen førte til etableringen av Folkerepublikken. KKP etablerte det som er nå er Folkets frigjøringshær (FFH) som en partiorganisasjon under borgerkrigen. FFH er verdens største væpnede styrke.
KKP drives etter prinsippene for demokratisk sentralisme, et styringssystem oppfunnet av den russiske marxisten Vladimir Lenin. Demokratisk sentralisme innebærer ifølge partiet demokratisk og åpen diskusjon om politikk før iverksettelsen. Deretter må alle uansett oppfatning bli med på iverksettelsen av partiets beslutning. Sentralisme betyr at partiet må etterfølge sentralkomiteen, og at partimedlemmer og lavere nivåer må støtte opp om partiledelsens vedtak. Dette innebærer at partiet styres ovenfra. For eksempel avgjøres utvelgelsen av kandidater til valg på lavere nivåer, av nivået over.
Partiets høyeste organ er nasjonalkongressen. Mellom partikongressene er sentralkomiteen partiets høyeste organ. Siden sentralkomiteen normalt innkalles til kun ett møte per år, er dens oppgaver delegert til politbyrået og dens stående komité, som innkalles til møter mer regelmessig. KKPs leder holder blant annet vervene som generalsekretær, formann i Den sentrale militærkommisjon (forsvarssjef) og statspresident (en seremoniell stilling). Ved å besitte disse stillingene kalles partiets leder også landets «lederkjerne» (reelle leder). Dagens partileder er Xi Jinping. Han ble valgt etter partiets 18. nasjonalkongress avholdt i oktober 2012.
KKP arbeider offisielt for opprettelsen av et kommunistisk samfunn og deltar på møtene til Den internasjonale sammenkomsten av kommunist- og arbeiderpartier. Partiets ideologi er ifølge partiets egen grunnlov, marxisme-leninisme, Mao Zedong tanker, Deng Xiaoping teori, de tre representasjonene, vitenskapelig syn på utvikling og Xi Jinping tanker om sosialisme med kinesiske særtrekk for den nye æra. Den offisielle forklaringen på Kinas økonomiske reformer, kalt reform og åpning, er at landet gjennomgår en historisk periode kjent som sosialismens primære stadium, et utviklingsstadium som ligner den kapitalistiske produksjonsmåten. Planøkonomien etablert under Mao Zedong ble erstattet med den sosialistiske markedsøkonomien, dagens økonomiske system, med utgangspunkt i at «praksis er det eneste kriteriet for sannheten».
Siden kommunismens sammenbrudd i Øst-Europa i 1989-1990 og Sovjetunionens oppløsning i 1991 har KKP prioritert å forbedre og styrke sitt forhold til de statsbærende partiene i de gjenværende sosialistiske statene. KKP fortsetter å opprettholde og å opprette nye, partiforhold med ikke-styrende kommunistpartier rundt om i verden. Samtidig arbeider partiet med å etablere forbindelser med ikke-kommunistiske partier, særlig med regjerende partier i ettpartistater (uansett ideologi), dominerende partier i demokratier (uansett ideologi) og sosialdemokratiske partier.
Historie
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Kinas kommunistpartis historie
Grunnleggelse og tidlig historie (1921–1927)
[rediger | rediger kilde]
KKP har sin opprinnelse i 4. mai-bevegelsen i 1919, en begivenhet der radikale vestlige ideologier som marxisme og anarkisme fikk fotfeste i landets intellektuelle miljøer.[3] Dette kombinert med bolsjevik-revolusjonen var eksterne påvirkninger som bidro til etableringen av KKP.[4] På omtrent samme tidspunkt ble Li Dazhao den første kinesiske intellektuelle som offentlig støttet opp om leninismen og verdensrevolusjonen.[5] I motsetning til Chen Duxiu var Li åpen for å delta politisk, og arbeidet for å endre Republikken Kina.[6] Begge anså oktoberrevolusjonen i Russland som en banebrytende begivenhet som ville innlede en ny epoke for undertrykte land.[6] Studiesirkler ble etablert i stort antall og var ifølge Cai Hesen «grunnlaget [til vårt parti]».[note 1][7] Studiesirkler ble etablert rundt om i landet under Den nye kultur-bevegelsen, men «innen 1920 hadde skepsisen til deres egnethet som reform-virkemidler blitt utbredt».[note 2][8] KKP ville komme til å bryte med dette.[9] Partiet modellerte seg på Vladimir Lenins ide om et fortroppsparti.[9]
KKP ble etablert på partiets 1. nasjonalkongress som ble avholdt 23.–31. juli 1921.[10] Nasjonalkongressen ble opprinnelig avholdt i et hus i Den franske konsesjon i Shanghai. Det franske politiet avbrøt imidlertid møtet 30. juli, og det ble flyttet til en turistbåt på Sørsjøen i Jiaxing, Zhejiang-provinsen.[11] Kun tolv delegater deltok på møtet.[11] Verken Chen og Li deltok på møtet, men sistnevnte sendte en personlig representant i sitt navn.[11] Nasjonalkongressen vedtok etableringen av et kommunistparti som samarbeidet med Den kommunistiske internasjonalen.[11] Chen ble valgt som partiets første leder.[11] Ved utgangen av 1921 hadde partiet rundt 50 medlemmer, og partiorganisasjonen vokste raskt de følgende årene.[12]
KKP dominerte Kuomintangs (nasjonalistene, KMT) venstrefløy, et parti organisert på leninistisk grunnlag, og kjempet med partiets høyrefløy om dominans i KMT.[13] KMTs leder Sun Yat-sens død i mars 1925, påvirket maktforholdet til de to fløyene.[13] Hans etterfølger, Chiang Kai-shek handlet slik at KMTs venstrefløy ble marginalisert.[13] Dette ble etter nordekspedisjonen, igangsatt et militært felttog mot landets krigsherrer.[14] På dette tidspunkt hadde kommunismen utviklet seg til en nasjonal folkebevegelse.[14] Som en reaksjon igangsatte KMT-lederen Chiang en marsj mot Shanghai, og ignorerte ordrene til KMTs Wuhan-regjering om å stoppe.[14][15] Shanghai var på dette tidspunkt kontrollert av kommunistiske militser.[14][15] De ønsket Chiang velkommen, men han gjennomførte likevel en massakre av 5 000 mennesker med hjelp fra Den grønne bande.[14][15][16]
Etter hendelsene i Shanghai marsjerte Chiangs styrker mot Wuhan, men ble stoppet av KKP-generalen Ye Tings styrker.[17] KMTs høyrefløy var inspirert av Chiangs handlinger og startet et nasjonal angrep på landets kommunister.[18][19] I Beijing ble 19 ledende KKP-aktivister drept på Zhang Zuolins ordre, mens i Changsa ble hundrevis av bondemilitser drept på ordrene fra He Jian.[18][19] Flere titusener av kommunister og deres sympatisører ble drept på nasjonalistenes ordre dette året.[19] Omtrent 15 000 av KKPs 25 000 medlemmer ble drept i denne prosessen.[19]
KKP fortsatte å støtte opp om KMTs Wuhan-regjering.[19] Til tross for dette vedtok Wuhan-regjeringen den 15. juli 1927 å utvise alle kommunister fra KMT.[20] KKP reagerte med å opprette Arbeidernes og bøndenes røde arme for å bekjempe KMT.[20] Partiet reagerte ved å sende en bataljon ledet av general Zhu De med ordre om å ta byen Nanchang den 1. august 1927, en hendelse kjent som «Nanchangopprøret».[20] Inntoget var vellykket, men kommunistene under Zhu ble presset ut av byen etter fem dager.[20]
Etter tilbaketrekningen marsjerte Zhus styrker videre til Shantou før de ble tvunget inn i Fujians villmark.[20] På dette punkt hadde Mao Zedong blitt utnevnt til Den røde armes øverstkommanderende, og fikk ordre om å lede fire regimenter mot Changsa i håp om igangsette et bondeopprør.[21][22][23] Denne hendelsen er kjent som «Høstoppstanden».[21][22][23] Planen var å angripe den KMT-kontrollerte byen fra tre sider den 9. september, men planen ble avlyst da hans fjerde regimentet deserterte til KMT og angrep hans tredje regimentet.[21][22][23] Maos hær nådde Changsha, men klarte aldri å ta byen.[21][22][23] Den 15. september aksepterte Mao sitt nederlag og iverksatte en marsj, med rundt 1 000 soldater, til Jianxi, til øst for Jinggangshan.[21][22][23]
Borgerkrigen og andre verdenskrig (1927–1949)
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikler: Den kinesiske borgerkrig, Den kinesiske sovjetrepublikk og Den lange marsjen
KMTs angrep lykkes nesten med å utrydde på KKPs organisatoriske apparat i byene.[24] Angrepet på partiet tvang fram interne endringer.[24] KKP vedtok å innføre demokratisk sentralisme, et styresett for revolusjonære partier. Dette innebar at det ble etablert et politbyrå som fungerte som sentralkomiteens stående komité når sistnevnte ikke var i møte.[24] Sluttresultatet var maktsentralisering i partiets øverste sjikt.[24] Disse organisatoriske endringene ble overført til alle nivåer i partihierarkiet, og de stående komiteene ble partiets nye styringsinstitusjonen.[24]
Li Lisan tok de facto kontroll over nasjonale partiorganer i 1929–30 i etterkant av Chen's oppsigelse.[24] Lis ledelse mislyktes, og KKP var nær ved å gå i oppløsning.[24] Da Komintern involverte seg tidlig i 1930, og ved utgangen av året, var Lis kastet fra sitt verv.[24] Etter flere år med strid ble Mao KKPs uformelle leder i 1935.[24] Zhou Enlai og Zhang Wentian som var partiets formelle ledere, fungerte som hans nestledere.[24] Konflikten med KMT førte til omorganiseringen av Den røde arme.[24] KKP etablerte politiske avdelinger for å overvåke Den røde arme som bidro til å styrke partiets kontroll over de militære styrkene.[24]
Den andre kinesisk-japanske krig satte en demper for konflikten mellom KKP og KMT,[25] og partiene etablerte Den andre enhetsfronten for å bekjempe den japanske invasjonen.[26] Den andre enhetsfronten eksisterte formelt frem til 1945, men i praksis ble samarbeidet avsluttet i løpet av 1940.[26] Til tross for alliansen brukte KKP våpenhvilen til å utvide og utarbeide uavhengige operasjonsbaser for å forberede seg på den kommende konflikten med KMT.[27] I 1939 begynte KMT å iverksette tiltak som begrenset KKPs mulighet til å utvide sitt maktområde.[27] Dette førte til hyppige sammenstøt mellom væpnede styrker tilhørende KKP og KMT.[27] Sammenstøtende ble møtt med stadig svakere mottiltak på grunn av krigen mot Japan.[27] Likevel benyttet KKP allerede i 1943 mulighetene krigen hadde gitt ved å aktivt utvide sitt territorium på bekostning av KMT.[27]
I perioden 1945 til 1949 var borgerkrigen redusert til to motstandere; KKP og KMT.[28] Denne fasen av borgerkrigen gikk gjennom fire stadier: Den første varte fra august 1945 (da Japan overgav seg) til juni 1946 (da fredsforhandlingene mellom KKP og KMT sluttet).[28] Ved krigsslutt i 1945 hadde KMT tre ganger flere soldater under sin kontroll enn KKP, og ble antatt å ha et overveldende overtak over KKP.[28] Med sitt samarbeid med USA og Japan hadde KMT klart å gjenerobre store deler av landet.[28] KMT-styre ble upopulært som følge av omfattende korrupsjon.[28] Til tross for sin tallmessige overlegenhet klarte ikke KMT å gjenerobre distriktene og landsbygda som utgjorde KKPs høyborg.[28] Rundt samme tid begynte KKP en invasjon av Manchuria støttet opp av Sovjetunionen.[28]
I den andre fasen, som varte fra juli 1946 til juni 1947, utvidet KMT sin kontroll over storbyene ved overtagelsen av Yan'an (som var KKPs hovedkvarter gjennom store deler av borgerkrigen).[28] KMTs suksess var bare tilsynelatende; taktisk hadde KKP trukket seg fra byene, og valgte å angripe KMT-områder ved å igangsette protester blant studenter og intellektuelle i byene.[29] KMT reagerte på protestene med undertrykkelse.[29] KMT var midt i en fraksjonskrig som svekket deres styringskapasitet.[29] Dette kombinert med Chiang's autokratiske kontroll over partiet var KMTs reaksjonsevne svekket.[29]
I den tredje fasen, som varte fra juli 1947 til august 1948, begynte KKP en begrenset motoffensiv.[29] Målet var å kaste ut KMT fra «Sentral-Kina, styrke Nord-Kina og gjenvinne Nordøst-Kina.»[note 3][8][30] Denne politikken kombinert med desertering fra KMTs militærstyrker (på våren 1948 hadde KMTs forsvar mistet anslagsvis 2 av dens 3 millioner soldater på grunn av desertering) og partiets avtagende oppslutning, styrket KKPs posisjon. Sluttresultatet var at KKP var i stand til å omringe KMT-garnisoner i Manchuria og gjenerobre flere tapte territorier.[30]
I borgerkrigens siste og fjerde fase som varte fra september 1948 til desember 1949, iverksatte KKP en offensiv militærstrategi som bidro til at KMT-regjeringen kollapset rundt om i Fastlands-Kina.[30] Den 1. oktober 1949 erklærte Mao etableringen av Folkerepublikken Kina, som betydde slutten på Den kinesiske revolusjonen.[30][31] Ved årsslutt ble KKP omgjort til landets lovpålagte statsbærende parti.[31]
Statsbærende parti (fra 1949)
[rediger | rediger kilde]
KKP startet noe som ble kalt nydemokrati-politikken, som tillot privat eierskap av produksjonsmidlene samtidig som staten eide «de kommanderende høydene» (de største bedriftene).[32] Chen Yun argumenterte for denne politikken på partiets 8. nasjonalkongress: «Kommer disse tiltakene kombinert til å true med gjenopprettelsen av det kapitalistiske frimarkedet i vårt land? Nei, det vil aldri være tilfelle. Vedtak av de ovennevnte forordningene ... vil fremme veksten av et sosialistisk marked tilpasset våre forhold og folks behov.»[note 4][33]
Mao begynte på denne tiden å lage en teori for en alternativ måte for å oppnå sosialismen.[34] Det var en modell som var en reaksjon mot både den stalinistiske planleggingsregime i Sovjetunionen og det markedssosialistiske tankegodset i Kina.[34] Sluttresultatet ble Det store spranget der flere titalls millioner mennesker døde.