Angrepet på Kristianopel
 | Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet. |
| Angrepet på Kristianopel | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Kalmarkrigen 1611-1613 | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
| Sverige | Danmark-Norge | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
| kronprins Gustav Adolf av Sverige | kaptein Jens Bjørnsen | ||||||
| Styrker | |||||||
| 1500 ryttere | Garnison på 300 mann | ||||||
| Tap | |||||||
| Små | Total utryddelse | ||||||
Angrepet på Kristianopel var et nattlig overrumplingsangrep som fant sted under en av de blodigste krigene i skandinavisk historie, Kalmarkrigen. Kronprinsen av Sverige, den senere Gustav II Adolf, sto i spissen for et raid fra leiren ved Högsby i Småland mot Kristianopel i Blekinge. Angriperne klarte å overrumple festningsbyen ved å sprenge seg gjennom festningsporten som var dårlig bevoktet. Umiddelbart etter angrepet fulgte en massakre på byens befolkning, med voldtekter og plyndring.
Bakgrunnen
[rediger | rediger kilde]Kristianopel ble før krigsutbruddet bygget som en dansk militærbase for et fremstøt mot Kalmar. Store forråd av mat og utstyr ble samlet bak beskyttende festningsvoller og skyttertårn. Christian IV samlet i april 1611 en hær på omkring 3 900 fotfolk og 400 ryttere. I Helsingborg ble de danske styrkene mønstret og deretter delt i to avdelinger. Den ene avdelingen rykket mot Älvsborg, mens den andre under den unge kongens ledelse marsjerte mot Kristianopel som ble beskyttet av noen få krigsskip. Etter å ha skaffet seg forsyninger i byen startet Christian IV framrykningen mot Kalmar den 1. mai 1611.
Kristianopels betydning som en logistisk base for forsyninger og nødvendighetsartikler som krutt, ble mindre etter hvert det ble bygget opp en sjøverts forsyningstjeneste til hæren ved Kalmar. I Kalmarsund var skip fra den svenske og den danske flåten involvert i en slags stillingskrig der hovedmålet var å sørge for forsyninger til de to landenes hærer på land.
Men erobringen av Kalmar festning gikk ikke raskt som opprinnelige tenkt, selv om Kalmar by var blitt tatt i et stormangrep 27. mai. Den svenske motstanden var sterkere enn ventet. Christian IV ble varslet 11. juni om at en stor svensk hær – trolig under svenskekongen Karl IXs ledelse, hadde slått leir ikke langt fra hans egen leir. En sterk svensk hærmakt i nærheten med baser i Høgsby, Ryssby og ved Kalmar gjorde et fremstøt mot de danske forsyningslinjene inn i Blekinge mulig.
Kaptein Jens Bjørnsen i Kristianopel sendte brev til kongen med bekymringer om et mulig svensk angrep. Christian IV sendte svar tilbake med løfte om forsterkninger, og Bjørnsen ventet derfor på forsterkninger på mellom hundre og to hundre mann.
Angrepet
[rediger | rediger kilde]Den unge prins Gustav hadde vært med sin far Karl IX under framrykningen fra Jönköping til leiren ved Kalmar. Etter de første innledende kampene nektet begge kongene å komme ut i åpent lende av frykt for å utsette seg for angrep. Mens de to hærene lå og voktet på hverandre, besluttet prinsen som bare var seksten år gammel å sette i verk et raid mot Blekinge med en rytteravdeling på 1 500 mann.
Om natten til den 26. juni fikk vaktposten ved byporten i Kristianopel øye på ryttere på avstand. Av en eller annen grunn slo han ikke alarm, muligens fordi han hadde fått beskjed fra kaptein Bjørnsen om at de danske forsterkningene som kongen hadde lovet, var på vei. Gustav Adolf tok i bruk en krigslist: under kampene ved Kalmar hadde svenskene erobret flere danske rytterfaner. Disse lot han sine egne ryttere holde, og kom seg dermed tett opp mot porten uten å bli avslørt. Med seg hadde han fire mann med en petard, en sprengladning for å ødelegge en port. Med petarden ble porten sprengt i filler og resten av de svenske rytterne angrep ut av mørket. Med prinsen i spissen stormet rytterne gjennom den ødelagte porten og inn i byen. Garnisonen satte seg til motverge og slåss hardt mot svenskene. Kaptein Bjørnsen ble skutt etter å ha felt fem av de svenske ryttere.
Som vanlig ved storming på en befestet by var de angripende troppene gitt lov til å plyndre og herje for å berike seg som belønning for å ha påkrevd seg en så farlig oppgave som å angripe sterke befestninger. Fri plyndring førte nærmest alltid til mord, voldtekt, mishandling og hærverk. Men plyndringen av Kristianopel var bare begynnelsen. Gustav Adolf hadde i hans beslutning om å angripe Kristianopel, til hensikt å avbefolke og ødelegge byen.
Massakren
[rediger | rediger kilde]Ved vanlig sedvane i krig hadde garnisonen forfektet deres liv ved å settet seg til motverge eller nektet å kapitulere, deretter var alle tre hundre knekter under deres tapre kaptein hugget ned til siste mann selv om det var tvilsomt om disse var gitt anledning til å få overgi seg mot nåde. Men det som kom etterpå fantes det knapt noen unnskyldning for. En slik avbefolkning hendte som regel på slutten av en langvarig beleiring for å statuere et eksempel gjennom terror og å skremme andre til å kapitulere. Kristianopel var tatt ved overrumpling uten stor tap for angriperne og uten at den mannlige befolkningen hadde bidratt noe til forsvaret.
Massakren på bybefolkningen, hvis størrelse ikke er helt kjent, var forferdelig. Menn som lå i sengene sine ble stukket og hugget ned uten motverge, alle menn fra barnealder til de eldre ble uten unntak slaktet under vill panikk i gatene og bygningene deres som ble utplyndret, ble senere satt i brann. Kvinner og barn ble ikke spart selv om Gustav Adolf hevdet i ettertid å ha bedt sine soldatene om ikke å forgripe seg på kvinner, barn og eldre. Mange flyktet opp på vollene hvor disse sprang ut i graven i blind redsel. Flere kom ned gjennom sjøporten til havnen der de kom seg på båter med svenskene like bak dem. Tre båter som var overbelastet under vekten av kvinner, barn og menn sank og mange druknet i fortvilelse.
En halvnaken prest, Mogens Jørgensen med sin familie og som muligens var de meste velstående i byen, ble skånet av den unge kronprinsen på bytorget der de så fryktelige syn. Etter en beretning som kan være noe overdrevet, skrøt prinsen av egne bragder og mente dessuten at Christian IV gjorde en feil ved å føre krig mot hans far Karl IX.
Om morgen ved klokken seks marsjerte den svenske rytteravdelingen ut i triumf og etterlot seg byen under røyk og ild. Selv kirken var nedbrent og ødelagt av svenskene. Hvor mange som omkom utenom de tre hundre soldatene ble ikke dokumentert for ettertiden, men flere hundre var massakrert inkludert barn og kvinner. En vesentlig del skal ha reddet seg ved å rømme til båtene sine og over graven som var fylt med mange døde.
Etterspillet
[rediger | rediger kilde]Gustav Adolf hadde tatt et rikt bytte med seg, og stolte lot de 28 standarder eller faner tatt i Kristianopel vaies i spissen for egne styrke. Idet avdelingen nærmet seg den svenske militærleiren ved Kalmar, oppsto en misforståelse og vaktposten skjøt på rytterne som hadde med seg danske faner. En ble skutt og drept før misforståelsen var oppklart.
Ødeleggelsen av Kristianopel med alle forråd var militært sett lite produktiv siden den dansk-norske orlogsflåten forsynte Christian IV med alle nødvendige forsyninger, dermed fikk det liten eller ingen virkning på krigen. Men den var en stor ydmykelse for den stolte Christian IV etter hvert som historier om hvordan byen ble tatt ved total overraskelse, spredte seg til alle kanter. Men massakren i Kristianopel gjorde Kalmarkrigen mer grusom enn før.
Kilder
[rediger | rediger kilde]- Gustav Adolf II och Skåneland
- Ulf Sundberg Svenska Krig 1521-1814 1998 ISBN 91-89080-14-9
- Göte Göransson Gustav II Adolf och hans folk 1994 ISBN 91-7119-128-3
