Kenyas befolkning

Flertallet av befolkningen tilhører ulike grupper bantu. Størst av disse gruppene er kikuyu (i underkant av 20 prosent av samlet befolkning), luhya og akamba, som har jordbruk som tradisjonell hovednæring. De kusjittisktalende boran og somaliene og de nilotisktalende masaiene driver kvegavl. Andre store nilotisktalende grupper er luo og kalenjin. Ved kysten bor blant annet arabere (overveiende i Mombasa) og swahilier. Indere og europeere, som i all hovedsak kom etter 1900, holder mest til i Nairobi og Mombasa. De hvite farmerne slo seg ned i området som fikk tilnavnet the White Highlands, hvor de av kolonimyndighetene ble tildelt 33 millioner dekar av Kenyas beste jord. Størsteparten av dem er nå utvandret, og jorden er fordelt hovedsakelig til kikuyuer.

Siden uavhengigheten i 1964 har kenyansk politikk vært preget av etnisk spenning og rivalisering mellom de største gruppene, tidvis med utbrudd av vold. Politiske partier har inngått i skiftende allianser av valgstrategisk karakter, som oftest basert på etniske vurderinger der det er viktig å sikre stemmer fra bestemte grupper.

• Les mer om folkegrupper i Afrika.

Om lag 83 prosent av befolkningen er kristne – 48 prosent protestanter (anglikanere, presbyterianere og metodister), 23 prosent katolikker, cirka 12 prosent pinsevenner og andre kristne – mens 11 prosent er muslimer (hovedsakelig i kystområdene). Tradisjonelle afrikanske religioner har tilslutning fra bare 1,7 prosent. Det finnes også hinduer, jaina, sikher og tilhengere av bahai.

Swahili (kiswahili), som er et bantuspråk, er det dominerende mellomfolkelige språket, mens engelsk er forvaltningsspråk. Av afrikanske språk er bantuspråkene representert i de sentrale, sørøstlige og vestlige delene av landet, med blant annet kikuyu, luhya, kamba, meru, gusii. Nilotiske språk snakkes i vest og nordvest, blant annet luo, kalenjin, masai, turkana. Kusjittiske språk snakkes i nordøst, blant annet somali.

Gjennomsnittlig folketetthet er 82 innbyggere per kvadratkilometer, men storparten av befolkningen er konsentrert til den sørvestlige delen av landet, sentralt i høylandet, og til kystsonen. Omkring tre firedeler av befolkningen bor i disse tett befolkede områdene som utgjør om lag 10 prosent av hele landarealet. Resten av landet er nærmest folketomt, blant annet fordi det er savanne- og ørkenaktig. Det store flertallet bor fortsatt på landsbygda, men det foregår en svak tilstrømning til byene, som i 2018 hadde 28 prosent av befolkningen (opp fra 19 prosent i 1989). De største byene er hovedstaden Nairobi med 4,4 millioner og havnebyen Mombasa med 1,2 millioner innbyggere.

Aids er en viktig årsak til at Kenyas befolkning i en periode stagnerte. Sykdommen har også virket negativt på økonomien og utviklingen i landet for øvrig. Ifølge Verdensbankens beregninger levde 6 prosent av den voksne befolkningen og rundt 190 000 barn med hiv/aids i 2013. I 2020 var prosentandelen sunket til 4,7 prosent.

Barnedødeligheten i 2019 var 52 døde under fem år per 1000 levendefødte, en dramatisk nedgang fra 150 døde barn i 1970. Nedgangen skyldes bedre barselsforhold.

Barneekteskap er utbredt. Det er beregnet at blant kvinner i alderen 21 til 24 år hadde 23 prosent inngått formelle eller uformelle ekteskap før de var 18 år. Kjønnslemlestelse (fjerning av deler av klitoris eller kjønnslepper) hos jenter fra spedbarnsalder til 15 år er del av et overgangsritual for å markere puberteten. Denne kulturelle praksisen ble forbudt ved lov i 2011, men loven blir ikke håndhevd, og praksisen er fortsatt utbredt.

Covid-19 pandemien førte til høye smittetall og stor belastning på helsevesenet. Tusenvis har dødd siden tidlig i 2020. Likevel har levealderen økt. I 2013 hadde forventet levealder steget til 62,9 år for kvinner og 59,3 år for menn, og i 2020 var den økt ytterligere til 70 år for kvinner og økt marginalt til 63 år for menn.

• Kenya
• Kenyas historie